fløyte

Norsk

Substantiv

fløyte m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (musikkinstrument) et blåseinstrument bestående av et hult rør og med hull eller ventiler langs røret som kan dekkes eller åpnes for å skape ulike toner.
   • Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten. 
     – Vildanden, andre akt (Hjalmar Ekdal), Henrik Ibsen
2. Annen blåseinnretning som skaper lyd gjennom at en blåser gjennom et munnstykke og skaper lyd.

   Kampen er slutt. Dommeren blåser i sin fløyte og peker på klokken.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei fløyte	fløyta	fløyter	fløytene	(bokmål/nynorsk)
fløyte	fløyten	fløyter	fløytene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer

• sirene

Oversettelser

musikkinstrument

dansk: fløjte da(da) c galisisk: frauta gl(gl) engelsk: flute en(en)

svensk: flöjt‎ sv(sv) tysk: Flöte de(de)

blåseinnretning

dansk: fløjte da(da) c galisisk: chifre gl(gl) engelsk: whistle en(en), flute en(en)

svensk: pipa sv(sv), visselpipa sv(sv)