fløyte
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
fløyte m eller f (Bokmål), f (Nynorsk), c (Riksmål)
- (musikkinstrument) et blåseinstrument bestående av et hult rør og med hull eller ventiler langs røret som kan dekkes eller åpnes for å skape ulike toner.
- Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten.
– Vildanden, andre akt (Hjalmar Ekdal), Henrik Ibsen
- Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten.
- Annen blåseinnretning som skaper lyd gjennom at en blåser gjennom et munnstykke og skaper lyd.
- Kampen er slutt. Dommeren blåser i sin fløyte og peker på klokken.
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | ||||
Entall | Flertall | | ||
---|---|---|---|---|
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei fløyte | fløyta | fløyter | fløytene | (Bokmål/Nynorsk) |
en fløyte | fløyten | fløyter | fløytene | (Bokmål/Riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Hyponymer[rediger]
Oversettelser[rediger]
musikkinstrument