fløyte

Fra Wiktionary
Hopp til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

fløyte m eller f (Bokmål), f (Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (musikkinstrument) et blåseinstrument bestående av et hult rør og med hull eller ventiler langs røret som kan dekkes eller åpnes for å skape ulike toner.
    • Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten. 
      – Vildanden, andre akt (Hjalmar Ekdal), Henrik Ibsen
  2. Annen blåseinnretning som skaper lyd gjennom at en blåser gjennom et munnstykke og skaper lyd.
    Kampen er slutt. Dommeren blåser i sin fløyte og peker på klokken.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei fløyte fløyta fløyter fløytene (Bokmål/Nynorsk)
en fløyte fløyten fløyter fløytene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer[rediger]

sirene

Oversettelser[rediger]