fløyte

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

fløyte m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. (musikkinstrument) et blåseinstrument bestående av et hult rør og med hull eller ventiler langs røret som kan dekkes eller åpnes for å skape ulike toner.
    • Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten. 
      – Vildanden, andre akt (Hjalmar Ekdal), Henrik Ibsen
  2. Annen blåseinnretning som skaper lyd gjennom at en blåser gjennom et munnstykke og skaper lyd.
    Kampen er slutt. Dommeren blåser i sin fløyte og peker på klokken.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei fløyte fløyta fløyter fløytene (bokmål/nynorsk)
fløyte fløyten fløyter fløytene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer[rediger]

sirene

Oversettelser[rediger]