fortære
Norsk[rediger]
Verb[rediger]
fortære (bokmål/riksmål/nynorsk)
- spise opp
- Tigeren lå og fortærte byttet sitt.
- tære opp, ødelegge
- Huset ble fortært av flammene.
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å fortære, fortæra | fortærer | fortærte | har fortært | fortær, fortære, fortæra | fortærande | fortærast | (nynorsk) |
å fortære | fortærer | fortærte | har fortært | fortær | fortærende | fortæres | (bokmål/riksmål) |
Synonymer[rediger]
brenne opp, få bukt med, gjøre kål på, nage, oppløse, ødelegge, sette til livs, sluke