halsstarrig
Norsk[rediger]
Adjektiv[rediger]
halsstarrig (bokmål/riksmål/nynorsk)
- stri
- Gjennom århundrene hadde små grupper av nomader, nybrottsmenn og ortodokse munker halsstarrig klort seg fast i enkelte avsidesliggende bukter og dalsøkk og skapt et utkomme av det havet og den skrinne jorden kunne gi. – Djevelens kobber, side x, 2015, Alf R. Jacobsen
- Gjennom århundrene hadde små grupper av nomader, nybrottsmenn og ortodokse munker halsstarrig klort seg fast i enkelte avsidesliggende bukter og dalsøkk og skapt et utkomme av det havet og den skrinne jorden kunne gi.
Etymologi[rediger]
Sammensatt av hals + starrig, fra tysk halsstarrig («stivhalset», «gjenstridig»)
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
| Ubestemt | Bestemt | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | ||||
| Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
| halsstarrig | halsstarrig | halsstarrig | halsstarrige | halsstarrige | (bokmål/riksmål/nynorsk) |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
stivsinnet
|