indianer

Norsk

Substantiv

indianer m (bokmål), c (riksmål)

1. (demonym) Person fra urbefolkningen i Nord- og Sør-Amerika; de som bodde der før den europeiske oppdagelsen, samt etterkommerne av disse.

Andre former

• indianar (nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
indianer	indianeren	indianere	indianerne	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

person fra urbefolkningen i Amerika

engelsk: Native American en(en), Amerindian en(en), Indian en(en) finsk: intiaani fi(fi) fransk: Indien fr(fr) m, Indienne fr(fr) f indonesisk: indian id(id) interlingua: indiano ia(ia) katalansk: indi ca(ca) m, índia ca(ca) f

polsk: indianin pl(pl) russisk: индеец ru(ru) m spansk: indio es(es) svensk: indian sv(sv) tysk: Indianer de(de) m, Indianerin de(de) f ungarsk: indián hu(hu)