kennen
Nederlandsk
[rediger]Verb
[rediger]kennen
- å kjenne (en person, en ting)
Uttale
[rediger]- IPA: ˈkɛnə(n)
Synonymer
[rediger]Avledede termer
[rediger]Grammatikk
[rediger]| Bøyning av kennen (regel: svakt, får -d i preteritum og perfektum) | |||||||
| Presens partisipp | kennend | ||||||
| Perfektum partisipp | (hebben) gekend | ||||||
| Imperativ | ken | ||||||
| 1. person entall (ik) | 2. person entall (jij/je, u) | 3. person entall (hij, zij/ze, om ting) | flertall (wij/we, jullie, zij/ze) | ||||
| Presens | ken | kent | kent | kennen | |||
| Preteritum | kende | kende | kende | kenden | |||
Tysk
[rediger]Verb
[rediger]kennen (sterkt, tredjeperson entall presens kennt, fortid kannte, hjelpeverb haben, perfektum partisipp gekannt)
- (transitivt) å kjenne (noen); å være kjent med
- Pga. mulig misforståelse med betydning 2 (kjenne til/vite om), er det ganske vanlig med tilføyelsen "nicht persönlich" (ikke personlig/selv), f.eks:
- Kennst du NN? -Ja, aber nicht persönlich. – Kjenner du NN? -Ja, men ikke selv./Ja, dvs. jeg kjenner (bare) til ham.
- (transitivt) å vite (et faktum); å ha kunnskap om; å kjenne til (noen)
Etymologi
[rediger]Fra gammelhøytysk kennan
Uttale
[rediger]- IPA: /ˈkɛnən/
Synonymer
[rediger]- (å vite) wissen