orientering

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

orientering m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. Det å orientere seg; finne frem.
  2. (sport) Sport der man løper mellom ulike poster som man finner frem til ved hjelp av kart og kompass.

Etymologi[rediger]

orientere + -ing

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en orientering orienteringen orienteringer orienteringene (bokmål/riksmål)
orientering orienteringa orienteringer orienteringene (bokmål/riksmål)
ei orientering orienteringa orienteringar orienteringane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Avledede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]