paradoks
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
paradoks n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- ei utsegn som motseier seg sjølv, noko som tilsynelatande ikkje er mogleg eller som strir mot sunn fornuft
- Det er et paradoks at Bærum, med borgerlig flertall, bare har konkurranseutsatt et sykehjem i kommunen.
- Paradokset er at når me reiser ut, så føler me at me ikkje kjem heilt heim igjen.
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
paradoks | paradokset | paradokser | paradoksene | (bokmål/riksmål) |
paradoks | paradokset | paradoks | paradoksa | (bokmål/riksmål) |
eit paradoks | paradokset | paradoks | paradoksa | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Omsetjingar[rediger]
Synonymer[rediger]
sjølvmotseiing, selvmotsigelse