purke
Norsk
[rediger]Substantiv
[rediger]purke m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- En kjønnsmoden hunngris
- Purka spiser et eple.
Uttale
[rediger]
Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei purke | purka | purker | purkene | (bokmål/nynorsk) |
| purke | purken | purker | purkene | (bokmål) |
| purke | purka | purker | purkene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser
[rediger]Verb
[rediger]purke (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Sove tungt og gjerne lenge
Uttale
[rediger]Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å purke, purka | purkar | purka | har purka | purk, purke, purka | purkande | purkast | (nynorsk)
|
| å purke | purker | purket | har purket | purk | purkende | purkes | (bokmål)
|
| å purke | purker | purket | har purket | purk | purkende | purkes | (bokmål/riksmål) |