standhaftig

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Adjektiv[rediger]

standhaftig (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Som holder fast ved det en mener, som er karaktersterk
    • Tinnsoldaten stod fullstendig opplyst og kjente en forferdelig hete, men om det var av den virkelige ilden eller av kjærlighet, det visste han ikke. Fargene hadde gått av ham, om det hadde skjedd på reisen eller om det var av sorg kunne ingen si. Han så på den lille jomfruen, hun så på ham, og han følte at han smeltet, men ennå stod han standhaftig med geværet i armen. Da gikk det opp en dør, vinden tok tak i danserinnen og hun fløy akkurat som en sylfide rett inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp i flammene og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klump, og da tjenestejenta tok asken ut dagen etter, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Danserinnen var det derimot ikke mer igjen av enn paljetten, og den var brent kullsort. 

Etymologi[rediger]

Sammensatt av stand + -haftig, fra tysk Stand + haftig («beheftet», «utstyrt med»)

Grammatikk[rediger]

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
standhaftig standhaftig standhaftig standhaftige standhaftige (bokmål/riksmål/nynorsk)
Gradbøying (mer/meir-mest)
Positiv Komparativ Superlativ
standhaftig meir standhaftig mest standhaftig (nynorsk)
standhaftig mer standhaftig mest standhaftig (bokmål/riksmål)

Oversettelser[rediger]

Referanser[rediger]