tiltale
Norsk
[rediger]Substantiv
[rediger]tiltale m (bokmål), m og f (nynorsk), c (riksmål)
- (jus) anklagedokument i straffesaker.
- det å tale til, bli talt til
- måten man henvender seg til noen på , f.eks. du, De, herr, fru
Synonymer
[rediger]Se også
[rediger]Uttale
[rediger]
Grammatikk
[rediger]| Bøyning ({{{reg}}}) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein tiltale | tiltalen | tiltalar | tiltalane | (nynorsk) |
| tiltale | tiltalen | tiltaler | tiltalene | (bokmål/riksmål) |
| ei tiltale | tiltala | tiltaler | tiltalene | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser
[rediger]Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.