topp
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
topp m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- Den øverste delen av noe.
- Vi gikk til toppen av åsen.
- (klesplagg) Klesplagg brukt på overkroppen, gjerne om lette kvinneklær.
- Jeg kjøpte meg tre nye topper i byen i dag.
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein topp | toppen | toppar | toppane | (nynorsk) |
| en topp | toppen | topper | toppene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Hyponymer[rediger]
Oversettelser[rediger]
Adjektiv[rediger]
topp (bokmål/riksmål/nynorsk)