topp

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

topp m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. Den øverste delen av noe.
    Vi gikk til toppen av åsen.
  2. (klesplagg) Klesplagg brukt på overkroppen, gjerne om lette kvinneklær.
    Jeg kjøpte meg tre nye topper i byen i dag.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein topp toppen toppar toppane (nynorsk)
en topp toppen topper toppene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Adjektiv[rediger]

topp (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. bra, super