tross

Norsk

Substantiv

tross m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. det å gjøre motstand, ikke la seg kue
   • Står tusen andre samlet
     i steil og naken tross. 
     – «Aust-Vågøy», Inger Hagerup

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(ein/en) tross	trossen	Telles ikke		(bokmål/riksmål/nynorsk)