uhorvelig
Norsk
[rediger]Adjektiv
[rediger]uhorvelig (bokmål/riksmål)
- grusomt, ille, forferderlig, skrekkelig, kjempe-
- Dette går uhorvelig tregt.
Andre former
[rediger]- uhorveleg (nynorsk)
Etymologi
[rediger]Sammensatt av u- + horv + lig.
Uttale
[rediger](Nord-Trøndelag) IPA: [ʉː.'hoɾ.ʋɛ.lɪ]
Grammatikk
[rediger]| Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
| Ubestemt | Bestemt | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | ||||
| Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
| uhorvelig | uhorvelig | uhorvelig | uhorvelige | uhorvelige | (bokmål/riksmål) |
| Gradbøying (regelrett) | |||
|---|---|---|---|
| Positiv | Komparativ | Superlativ | |
| uhorvelig | uhorveligere | uhorveligst | (bokmål/riksmål) |
| Gradbøying (mer/meir-mest) | |||
|---|---|---|---|
| Positiv | Komparativ | Superlativ | |
| uhorvelig | mer uhorvelig | mest uhorvelig | (bokmål/riksmål) |
Adverb
[rediger]uhorvelig (bokmål/riksmål)
- brukes forsterkende
- Nå er jeg bare så uhorvelig sulten.