uhorvelig
Norsk[rediger]
Adjektiv[rediger]
uhorvelig (bokmål/riksmål)
- grusomt, ille, forferderlig, skrekkelig, kjempe-
- Dette går uhorvelig tregt.
Andre former[rediger]
- uhorveleg (nynorsk)
Etymologi[rediger]
Sammensatt av u- + horv + lig.
Uttale[rediger]
(Nord-Trøndelag) IPA: [ʉː.'hoɾ.ʋɛ.lɪ]
Grammatikk[rediger]
| Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
| Ubestemt | Bestemt | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | ||||
| Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
| uhorvelig | uhorvelig | uhorvelig | uhorvelige | uhorvelige | (bokmål/riksmål) |
| Gradbøying (regelrett) | |||
|---|---|---|---|
| Positiv | Komparativ | Superlativ | |
| uhorvelig | uhorveligere | uhorveligst | (bokmål/riksmål) |
| Gradbøying (mer/meir-mest) | |||
|---|---|---|---|
| Positiv | Komparativ | Superlativ | |
| uhorvelig | mer uhorvelig | mest uhorvelig | (bokmål/riksmål) |
Adverb[rediger]
uhorvelig (bokmål/riksmål)
- brukes forsterkende
- Nå er jeg bare så uhorvelig sulten.