urett

Norsk

Substantiv

urett (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Det som ikke er riktig, handling som strider mot det som anses som moralsk rett.
   • Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
     og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
     Du må ikke tåle så inderlig vel
     den urett som ikke rammer dig selv!
     Jeg roper med siste pust av min stemme:
     Du har ikke lov til å gå der og glemme! 
     – «Du må ikke sove», Arnulf Øverland, 1937

Etymologi

u- + rett

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(ein/en) urett	uretten	Telles ikke		(bokmål/riksmål/nynorsk)