uro

Norsk

Substantiv

uro m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Noe som er urolig, i bevegelse, ikke i ro.
   • Denne uro e ein vind
     som rive i seilet,
     - et sting i søvnig sinn. 
     – Ingvar Hovland, 2005
2. Opptøyer, uroligheter.
3. Leke eller pyntegjenstand der enkeltdeler henger i tråder som kan bevege seg.

   Vi kjøpte en uro til babyen.

Etymologi

u- + ro

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei uro	uroa	uroer	uroene	(bokmål/nynorsk)
en uro	uroen	uroer	uroene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Referanser

• «uro» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «uro» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.