runke
Norsk[rediger]
Verb[rediger]
runke (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (vulgært, særlig om menn) onanere, masturbere
- (dialekt) gå for seg selv med et tungt eller seint ganglag
- (sjøf.) rulle, slingre, gynge
Etymologi[rediger]
Troligvis fra verbene rynke, rugge eller ranke
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å runke, runka | runkar | runka | har runka | runk, runke, runka | runkande | runkast | (nynorsk)
|
å runke | runker | runka | har runka | runk | runkende | runkes | (bokmål)
|
å runke | runker | runket | har runket | runk | runkende | runkes | (bokmål/riksmål) |
Oversettelser[rediger]
masturbere
|
|
Referanser[rediger]
- «runke» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «runke» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Dansk[rediger]
Verb[rediger]
runke
- rynke
- To runkne æbler fra efteråret.