avbrytelse

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

avbrytelse m (bokmål), c (riksmål)

  1. det at noe stopper opp (helt eller midlertidig), som i å hindre eller avslutte et tiltenkt handlingsforløp før det er fullført
    Seilet revnet og dette førte til avbrytelse av seilasen.
    Tilskuerene stormet banen og dette førte til avbrytelse av kampen.

Andre former[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en avbrytelse avbrytelseen avbrytelseer avbrytelseene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Beslektede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]