beretter

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

beretter m (bokmål), c (riksmål)

  1. forteller, oppleser

Etymologi[rediger]

berette + -er

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
beretter beretteren berettere beretterne (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

beretter (bokmål/riksmål)

  1. bøyningsform av berette



Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

beretter c

  1. beretter