beskjedenhet

Fra Wiktionary
Jump to navigation Jump to search

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

beskjedenhet m og f (Bokmål), c (Riksmål)

  1. Egenskapen å være beskjeden.
  2. Resultatet av å være beskjeden.

Etymologi[rediger]

Fra beskjeden + -het.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) beskjedenhet beskjedenheta Telles ikke (Bokmål)
ei beskjedenhet beskjedenheta beskjedenheter beskjedenhetene (Bokmål)
(en) beskjedenhet beskjedenheten Telles ikke (Bokmål/Riksmål)
en beskjedenhet beskjedenheten beskjedenheter beskjedenhetene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.