bevilling

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

bevilling m (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. tillatelse fra offentlig myndighet til å drive en viss type virksomhet.
    Se også: Google bevilling (BøkerGrupperAkademiskNyhetsarkiv)

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn eller hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei bevilling bevillinga bevillingar bevillingane (nynorsk)
en bevilling bevillingen bevillinger bevillingene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]