bevilling
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
bevilling m (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- tillatelse fra offentlig myndighet til å drive en viss type virksomhet.
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn eller hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei bevilling | bevillinga | bevillingar | bevillingane | (nynorsk) |
| en bevilling | bevillingen | bevillinger | bevillingene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Avledede termer[rediger]
Oversettelser[rediger]
tillatelse