brukbarhet

Fra Wiktionary
Jump to navigation Jump to search

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

brukbarhet m og f (Bokmål), c (Riksmål)

  1. Egenskapen å være brukbar.

Etymologi[rediger]

Fra brukbar + -het.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) brukbarhet brukbarheta Telles ikke (Bokmål)
ei brukbarhet brukbarheta brukbarheter brukbarhetene (Bokmål)
(en) brukbarhet brukbarheten Telles ikke (Bokmål/Riksmål)
en brukbarhet brukbarheten brukbarheter brukbarhetene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]