døgenikt

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

døgenikt m (bokmål), c (riksmål)

  1. udugelig person

Etymologi[rediger]

Fra nedertysk dögenicht. Sammensatt av dögen («duge») og nicht («ingenting», «ikke»).

Synonymer[rediger]

drog, gagnløyse

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en døgenikt døgenikten døgenikter døgeniktene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Referanser[rediger]