dukke

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

dukke m og f (bokmål), c (riksmål)

  1. leketøy som fremstiller en ekte person, oftest i mindre størrelse
    De lekte med dukker hele formiddagen.
  2. etterligning av person for andre formål, f.eks. for å vise frem klær
  3. søt og ordentlig pike
  4. person som handler etter andres vilje, følger andres påbud

Andre former[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
dukke dukka dukker dukkene (bokmål/riksmål)
dukke dukken dukker dukkene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

dukke (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. bøye seg ned, bevege seg under noe

dukke seg (refleksivt) (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. bade fort, ta en dukkert

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å dukke, dukka dukkar dukka har dukka dukk, dukke, dukka dukkande dukkast (nynorsk)


å dukke dukker dukka har dukka dukk dukkende dukkes (bokmål)


å dukke dukker dukket har dukket dukk dukkende dukkes (bokmål/riksmål)