feiging

From Wiktionary
Jump to navigation Jump to search

Norsk[edit]

Substantiv[edit]

feiging m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. person som er feig, reddhare

Etymologi[edit]

Av feig + -ing.

Grammatikk[edit]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein feiging feigingen feigingar feigingane (nynorsk)
en feiging feigingen feiginger feigingene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[edit]