finner

Norsk

Substantiv

finner m (bokmål), c (riksmål)

1. En person som finner eller oppdager noe.

Avledede termer

• finnerlønn
• stifinner

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
finner	finneren	finnere	finnerne	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

som finner noe

dansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) da engelsk: finder en(en) c finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: upphittare sv(sv) tysk: Finder de(de) m

Substantiv 2

finner (bokmål/riksmål)

1. bøyningsform av finne

Verb

finner (bokmål/riksmål)

1. bøyningsform av finne