forholde

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Verb[rediger]

forholde seg (refleksivt) (bokmål/riksmål)

  1. være; være tilfellet; henge sammen
    Se også: Google forholde (BøkerGrupperAkademiskNyhetsarkiv)

Etymologi[rediger]

Fra middelnedertysk vorholden («holde tilbake», «holde fast på»)

Uttale[rediger]

Phonetik.svg Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Headset icon.svg Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.
Bøyning (sterkt verb)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å forholde forholder forholdt har forholdt forhold forholdende (bokmål/riksmål)

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

forholde (bokmål/riksmål)

  1. (foreldet) hindre noen i å få eller oppnå noe; fortie noe for noen
    • ... og fik Rejer selv nogengang Hus, saa — ja saa vilde han se paa den, som vovede at forholde ham Kaffeen saameget som et Minut!. 
      – Gaa paa!, side 156, 1882, Jonas Lie