hore

Fra Wiktionary
Hopp til: navigasjon, søk

Norsk

Substantiv

hore m eller f (Bokmål), f (Nynorsk), c (Riksmål)

  1. Person som utfører seksuelle handlinger for penger med flere personer
  2. Person som oppfattes som promiskuøs.
  3. (vulgært) Skjellsord brukt for å markere forakt.
    Hun/han der borte ser ut som ei hore.

Synonymer

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei hore hora horer horene (Bokmål/Nynorsk)
en hore horen horer horene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Verb

hore (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. Bedrive hor
  2. Utnytte grovt; utnytte seg av

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å hore / hora horar hora har hora  hor horande horast (Nynorsk)
å hore horer hora har hora  hor horende hores (Bokmål)
å hore horer horet har horet  hor horende hores (Bokmål/Riksmål)

Oversettelser