hore

Fra Wiktionary

Norsk

Substantiv

hore m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. Person som utfører seksuelle handlinger for penger med flere personer
  2. Person som oppfattes som promiskuøs.
  3. (vulgært) Skjellsord brukt for å markere forakt.
    Hun/han der borte ser ut som ei hore.

Synonymer

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei hore hora horer horene (bokmål/nynorsk)
hore horen horer horene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Verb

hore (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Bedrive hor
  2. Utnytte grovt; utnytte seg av

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å hore, hora horar hora har hora hor, hore, hora horande horast (nynorsk)


å hore horer hora har hora hor horende hores (bokmål)


å hore horer horet har horet hor horende hores (bokmål/riksmål)

Oversettelser