intransitiv
Hopp til navigering
Hopp til søk
Norsk[rediger]
Adjektiv[rediger]
intransitiv (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (grammatikk) om verb: som ikke tar objekt
Etymologi[rediger]
Fra latin in- («ikke », «u-») + transitivus < transitus < trans («over») + itus < eō («jeg går»).
Grammatikk[rediger]
| Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
| Ubestemt | Bestemt | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | ||||
| Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
| intransitiv | intransitiv | intransitivt | intransitive | intransitive | (bokmål/riksmål/nynorsk) |
Antonym[rediger]
Oversettelser[rediger]
om verb: som ikke tar objekt
|
|