jåle
Norsk
[rediger]Substantiv
[rediger]jåle m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- Person (gjerne kvinne) som er opptatt av sitt eget utseende.
- Han er ei ekte jåle. – Thorbjørn Berntsen om statsministeren.
- Hu høres ut som den jåla.
Uttale
[rediger]Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei jåle | jåla | jåler | jålene | (bokmål/nynorsk) |
| jåle | jålen | jåler | jålene | (bokmål) |
| jåle | jåla | jåler | jålene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser
[rediger]Verb
[rediger]jåle (bokmål/riksmål/nynorsk)
- gjøre seg til, skape seg
Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å jåle, jåla | jålar | jåla | har jåla | jål, jåle, jåla | jålande | jålast | (nynorsk)
|
| å jåle | jåler | jåla | har jåla | jål | jålende | jåles | (bokmål)
|
| å jåle | jåler | jålet | har jålet | jål | jålende | jåles | (bokmål/riksmål) |