jo

Fra Wiktionary
Hopp til: navigasjon, søk
Se også: Jo

Norsk[rediger]

Interjeksjon[rediger]

jo (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. bekreftende for det positive innholdet i et utsagn; særlig som svar til negative spørsmål eller oppfordringer
    Er ikke du fra Norge? Jo, det er jeg.
  2. del av svar på positivt spørsmål; noe dempende eller tvilende
    Du kommer vel i morgen? Jo, jeg må bare innom bestemor først.
  3. i ironisk bekreftelse
    Jo, du er meg en fin en.

Andre former[rediger]

  • jau (Nynorsk)

Etymologi[rediger]

Beslektet med ja, sideform av norrønt jaur

Uttale[rediger]

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Oversettelser[rediger]

Adverb[rediger]

jo (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. (trykklett) brukt for å fastslå det bekreftende innholdet i en setning; som kjent, åpenbart
    Det er jo det jeg sier jo.
    Men det er jo slik det er.
    Det er det klart jeg vet, jeg er jo herfra.

Etymologi[rediger]

Fra nedertysk jo

Uttale[rediger]

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Oversettelser[rediger]

Konjunksjon[rediger]

jo (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. dess
    Jo før, jo heller.

Oversettelser[rediger]

Substantiv[rediger]

jo m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. fugl i underfamilien Stercorariinae av måkefamilien, rovmåke

Etymologi[rediger]

Fra norrønt gjóðr (lydord)

Uttale[rediger]

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Grammatikk[rediger]

Ref: Norsk ordbank

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein jo joen joar joane (Nynorsk)
en jo joen joer joene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.


Albansk[rediger]

Interjeksjon[rediger]

jo

  1. nei


Dansk[rediger]

Adverb[rediger]

jo

  1. jo

Interjeksjon[rediger]

jo

  1. jo

Konjunksjon[rediger]

jo

  1. jo


Katalansk[rediger]

Pronomen[rediger]

jo

  1. jeg


Svensk[rediger]

Adverb[rediger]

jo

  1. jo

Se også[rediger]