juling

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

juling m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. pryl, det å banke opp, knuse i slåsskamp
    • Det var forsmedelig, først fikk jeg juling av noen store jenter som rusket håret av meg, og la meg ned og trampet på meg. Jeg forstod det ikke, men visste jo at sånn var livet. Så ble jeg utlevert til frøken Nibe, og fikk juling, og ble vist frem for en han-lærer, og fikk juling igjen. Jeg ble trukket rundt i det ene øret, og fremvist som en skjensel, og fikk juling. Det var hverken første eller siste gang at jeg opplevde sånt. 
      – En flyktning krysser sitt spor: fortelling om en morders barndom, side 63, 1933, Aksel Sandemose
  2. hard medfart; hard behandling
    Se også: Google juling (BøkerGrupperAkademiskNyhetsarkiv)

Uttale[rediger]

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) juling julinga Telles ikke (bokmål/nynorsk)
(en) juling julingen Telles ikke (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Beslektede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]