kant

Norsk

Substantiv

kant m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. En sammenhengende linje der to flater møtes, eller der en flate avsluttes.
2. (geometri) En linje som avgrenser en mangekant.
3. (grafteori) En relasjon mellom to hjørner eller noder i en graf.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein kant	kanten	kantar	kantane	(nynorsk)
en kant	kanten	kanter	kantene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• (dagligtale) rand

Oversettelser

Linje der to flater møtes, eller en flate avsluttes

dansk: kant da(da) engelsk: edge en(en)

svensk: kant sv(sv)

Innen geometri; avgrensning av mangekant

dansk: kant da(da) engelsk: edge en(en)

svensk: kant sv(sv)

Innen grafteori; relasjon

dansk: kant da(da) engelsk: edge en(en), arc en(en), link en(en)

svensk: kant sv(sv)

Dansk

Substantiv

kant c

1. (dagligtale, geometri, grafteori) kant

Svensk

Substantiv

kant c

1. (dagligtale, geometri, grafteori) kant