kjærleik
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
kjærleik m (bokmål), m (nynorsk)
- menneskeleg kjensle, vanligvis retta mot eit anna menneske; det å vere glad i nokon.
Andre former[rediger]
- kjærlegheit (nynorsk)
- kjærlighet (bokmål/riksmål)
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein kjærleik | kjærleiken | kjærleikar | kjærleikane | (nynorsk) |
en kjærleik | kjærleiken | kjærleiker | kjærleikene | (bokmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Beslektede termer[rediger]
Synonymer[rediger]
- åst (nynorsk)
Omsetjingar[rediger]
menneskeleg kjensle