mundur
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
mundur m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (foreldet, humoristisk) Klesdrakt, gjerne brukt om uniform eller annen klesdrakt som krever et sett av plagg for å være fullstendig.
- Var så, ja. Kan nok være, det. De ser på
munduren. Jeg spør ikke nogen om lov til at bære
den her inde. Bare jeg ikke går i gaderne med
den, så –.– Vildanden, andre akt, Henrik Ibsen
- Var så, ja. Kan nok være, det. De ser på
Etymologi[rediger]
Fra mundering, utrustning, fra fransk monture, fra montare («å bestige»), fra latin mons («fjell»)
Synonymer[rediger]
Faste uttrykk[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein mundur | munduren | mundurar | mundurane | (nynorsk) |
| en mundur | munduren | mundurer | mundurene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||