overflate
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
overflate m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- en flate som går hele veien utenfor eller utenpå noe
- Vi malte alle overflater hvite.
- området nært eller selve avgrensningen mellom væske og luft, øverste sjikt av for eksempel havet
- (overført) enkelte deler av en langt mer komplisert sak
- (matematikk) et legeme som (ofte) omgir et tredimensjonalt legeme; et submanifold av et tredimensjonalt euklidsk rom
Etymologi[rediger]
Fra tysk Oberfläche, fra latin superficies.
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei overflate | overflata | overflater | overflatene | (bokmål/nynorsk) |
| overflate | overflaten | overflater | overflatene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Avledede termer[rediger]
Oversettelser[rediger]
Referanser[rediger]
- «overflate» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «overflate» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.