flate

Norsk

Substantiv

flate m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. flat mark
2. flatt felt, flatt område

   Hele leiligheten er på én flate.

3. ytterste eller øverste delen av noe
4. (geometri, topologi) et todimensjonalt mangfold; et todimensjonalt, geometrisk objekt, kan beskrive overflaten til tredimensjonale objekter
5. areal, område med todimensjonal utstrekning

   Øya har en flate på 450 m².

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein flate	flaten	flatar	flatane	(nynorsk)
flate	flaten	flater	flatene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• (i geometri/topologi) overflate

Avledede termer

ytterste eller øvrste del av noe

• stekeflate
• treflate
• vannflate

geometri/topologi

• andregradsflate
• flategeometri
• kjegleflate
• kuleflate
• minimalflate
• overflate
• Riemannflate
• rotasjonsflate
• sadelflate
• sylinderflate

areal

• flateenhet
• flatemål

Oversettelser

ytterste eller øverste del av noe

engelsk: surface en(en)

svensk: yta sv(sv) c

todimensjonalt mangfold

engelsk: surface en(en)

svensk: yta sv(sv) c

areal — se areal

Verb

flate (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. å gjøre flat

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å flate, flata	flatar	flata	har flata	flat, flate, flata	flatande	flatast	(nynorsk)
å flate	flater	flata	har flata	flat	flatende	flates	(bokmål)
å flate	flater	flatet	har flatet	flat	flatende	flates	(bokmål/riksmål)

Avledede termer

• flate ned
• flate ut

Adjektiv

flate

1. bøyningsform av flat

Svensk

Adjektiv

flate

1. bøyningsform av flat