overgang
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
overgang m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- Det at noe går over fra å være én ting til noe annet, at noe forandres.
- Betegnelse for tiden som er mens dette foregår, om det tar litt tid, slik det er fra det begynner å forandres til det er ferdig forandret.
- Om veier og transportårer: Et sted hvor man kan krysse over noe, f.eks. en jernbaneovergang.
- Innen transport: Skifte mellom ulike transportmidler.
- overgang mellom buss og tog
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein overgang | overgangen | overgangar | overgangane | (nynorsk) |
| en overgang | overgangen | overganger | overgangene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Avledede termer[rediger]
Oversettelser[rediger]
Det at noe går over fra én ting til noe annet
|
Krysningspunkt, sted hvor man kan gå eller komme seg over noe
Innen transport
|
Nederlandsk[rediger]
Substantiv[rediger]
overgang f (flertall overgangen; diminutiv overgangetje)
- overgang (periode; krysningspunkt for en vei/ved kommunikasjon)
- (astronomi) astronomisk passasje, som ved solformørkelse, Venuspassasje, etc.