punktum

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

punktum n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. tegn som markerer avslutningen på en setning, skilletegn i desimaltall o.l, eller for ordenstall; tegnet .

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
punktum punktumet punktumer punktumene (bokmål/riksmål)
punktum punktumet punktum punktuma (bokmål/riksmål)
eit punktum punktumet punktum punktuma (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk[rediger]

Oversettelser[rediger]


Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

punktum n

  1. punktum


Færøysk[rediger]

Substantiv[rediger]

punktum n

  1. punktum