regel

Norsk

Substantiv

regel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. Bestemmelse for noe, hvordan noe gjøres.
2. Hvordan noe vanligvis gjøres.

Etymologi

Gjennom tysk fra latin regula («linjal, rettesnor»). Se også regle.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein regel	regelen	reglar	reglane	(nynorsk)
regel	regelen	regler	reglene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• lov, bestemmelse

Faste uttrykk

• som regel

Beslektede termer

• regulere, regulering

Avledede termer

• hovedregel
• spilleregel
• regelverk

Oversettelser

Bestemmelse for noe

dansk: regel da(da) c engelsk: rule en(en) esperanto: regulo eo(eo)

svensk: regel sv(sv) c

Hvordan noe vanligvis gjøres

---

Dansk

Substantiv

regel c

1. regel

---

Nederlandsk

Substantiv

regel m (flertall regels; diminutiv regeltje)

1. linje (i en tekst eller et dikt)
2. regel (som man må gjøre)

Svensk

Substantiv

regel c

1. regel