retning

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

retning m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. geografisk orientering, der noe ligger
  2. (overført) slik noe kan utvikle seg; kurs, orientering
    En utvikling i retning sentralisert ledelse vil bryte med selskapets mål om lokal medvirkning.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en retning retningen retninger retningene (bokmål/riksmål)
retning retninga retninger retningene (bokmål/riksmål)
ei retning retninga retningar retningane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Avledede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

retning c

  1. retning