stengel

Norsk

Substantiv

stengel

1. (botanikk) urteaktig eller vedaktig organ hos planter som kan danne blad og blomster.

   Lang opprett stengel ender i en enkelt blomst.

Etymologi

Fra middelnedertysk stengel.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein stengel	stengelen	stenglar	stenglane	(nynorsk)
stengel	stengelen	stengler	stenglene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

enkel forklaring

afrikaans: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) af dansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) da engelsk: stem en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

polsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) pl portugisisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) pt russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: stjälk sv(sv) tysk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) de

Referanser

• «stengel» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «stengel» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «stengel» i Botanisk- og plantefysiologisk leksikon hos UiO.