taleførhet
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
taleførhet m og f (bokmål), c (riksmål)
- det å ha ordene i sin makt
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Synonym[rediger]
Antonym[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
(ei) taleførhet | taleførheta | Telles ikke | (bokmål/nynorsk) | |
(en) taleførhet | taleførheten | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser[rediger]
det å ha evne til å ordlegge seg
|
Referanser[rediger]
- «taleførhet» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).