uting

Norsk

Substantiv

uting m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. noe som er sett på som sterkt uønsket, noe som bør unngås

Etymologi

u- + ting

Uttale

(Nord-Trøndelag) IPA: ['ʉː.tɪŋ] (tonem 1)

Grammatikk

Bøyning (uregelrett substantiv hankjønn (uten ubestemt flertall))
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein uting	utingen	uting	utinga	(nynorsk)
en uting	utingen	uting	utinga	(bokmål)
en uting	utingen	uting	utingene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.