verdighet

Norsk

Substantiv

verdighet m og f (bokmål), c (riksmål)

1. (utellelig) Høytidelig eller korrekt oppførsel el. fremtoning.
2. (oftest utellelig) Høy posisjon eller anseelse.

Etymologi

Fra verdig + -het.

Faste uttrykk

• til heder og verdighet

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(ei) verdighet	verdigheta	Telles ikke		(bokmål)
(en) verdighet	verdigheten	Telles ikke		(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

korrekt fremtoning

dansk: værdighed da(da) c engelsk: dignity en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: värdighet sv(sv) tysk: Würde de(de) f

anseelse

dansk: værdighed da(da) c engelsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) en finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) sv tysk: Würde de(de) f