verdighet

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

verdighet m og f (bokmål), c (riksmål)

  1. (utellelig) Høytidelig eller korrekt oppførsel el. fremtoning.
  2. (oftest utellelig) Høy posisjon eller anseelse.

Etymologi[rediger]

Fra verdig + -het.

Faste uttrykk[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) verdighet verdigheta Telles ikke (bokmål)
(en) verdighet verdigheten Telles ikke (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]