vinter

Norsk

Substantiv

vinter m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. en av de fire årstidene, mellom høst og vår i land med fire årstider, regnes i Norge fra 21. desember til 21. mars
   • Men to vintrer gikk, og ved den tredje var treet så stort at haren måtte gå utenom det. 
     – «Grantreet», H.C. Andersen

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein vinter	vinteren	vintrar	vintrane	(nynorsk)
vinter	vinteren	vintere	vinterne	(bokmål/riksmål)
vinter	vinteren	vintre	vintrene	(bokmål/riksmål)
vinter	vinteren	vintrer	vintrene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk

• kanskje vil det gå både vinter og vår

Avledede termer

• fimbulvinter

Synonymer

• vetter

Oversettelser

den kaldeste årstiden

dansk: vinter da(da) c afrikaans: winter af(af) engelsk: winter en(en) c finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)fi fransk: hiver fr(fr) m italiensk: inverno it(it) m nederlandsk: winter nl(nl) m

nordsamisk: dálvi se(se), dállvi se(se) portugisisk: inverno pt(pt) m russisk: зима ru(ru) spansk: invierno es(es) m svensk: vinter sv(sv) c tysk: Winter de(de) m vietnamesisk: mùa đông vi(vi), đông vi(vi)

Dansk

Substantiv

vinter c

1. vinter

Svensk

Substantiv

vinter c

1. vinter