enstemmighet
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
enstemmighet m og f (bokmål), c (riksmål)
- det å bli besluttet med full enighet; det å bli vedtatt uten motstemmer
- Enstemmighet viser ofte stor grad av enighet, men kan også være et tegn på ytre press.
- (musikk) det bare å ha én stemme
Etymologi[rediger]
Synonymer[rediger]
- enighet (bokmål/riksmål)
- samstemmighet (bokmål/riksmål)
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
(ei) enstemmighet | enstemmigheta | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
enstemmighet | enstemmigheta | enstemmigheter | enstemmighetene | (bokmål/riksmål) |
(en) enstemmighet | enstemmigheten | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
en enstemmighet | enstemmigheten | enstemmigheter | enstemmighetene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser[rediger]
full enighet
|
det å ha én stemme (musikk)
|
|