finne

Norsk

Substantiv

finne m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. (denonym) Person fra Finland eller finsktalende person
2. styre-/fremdriftsorgan hos fisk og sjøpattedyr, ryggfinne

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein finne	finnen	finnar	finnane	(Nynorsk)
en finne	finnen	finner	finnene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

1. kven

Oversettelser

person

engelsk: Finn en(en) fransk: Finnois fr(fr) m, Finlandais fr(fr) m finsk: suomalainen fi(fi)

gresk: Φινλανδός el(el) (Finlandós) m, Φινλανδέζα el(el) (Finlandéza) f tysk: Finne de(de) m, Finnländer de(de) m

styre-/fremdriftsorgan

engelsk: fin en(en)

tysk: Flosse de(de) f; ryggfinne hos hai, hval: Finne de(de) f

Verb

finne (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. Dette ordet mangler en definisjon. Hjelp gjerne til ved å legge til en definisjon.

Grammatikk

Bøyning (uregelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å finne	finner	fant	har funnet			(Bokmål)
å finne	finn	fann	har funne /funni			(Nynorsk)
	finner					(Nynorsk sideform)

Synonymer

• oppdage
• komme over
• se
• nå

Beslekta ord

• funn

Uttale

Lyd (Dialekt: Oslo)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Oversettelser

Oversettelser

afrikaans: vind af(af) engelsk: find en(en)

esperanto: trovi eo(eo) tysk: finden