person

Fra Wiktionary

Innhold 1 Norsk 1.1 Substantiv 1.1.1 Uttale 1.1.2 Sitat 1.1.3 Oversettinger 1.1.4 Synonym 1.1.5 Etymologi 1.1.6 Sammensatte ord 2 Engelsk 2.1 Substantiv

[rediger] Norsk

[rediger] Substantiv

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein person	personen	personar	personane	(nynorsk)
en person	personen	personer	personene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

person m

1. Et menneske slik det opptrer i en sosial sammenheng

   En person omkom i trafikkulykke i Hordaland.

   Jeg hater den personen jeg var.

   Tre personar vart pågripne av politiet i Kinsarvik på onsdag.

2. En enhet som juridisk sett svarer til et menneske, juridisk person.
3. Bøyningsform for pronomen.

   Du er det personlege pronomenet i andre person.

4. En litterær skikkelse.

   Hamlet er dramaets hovedperson.

[rediger] Uttale

[rediger] Sitat

• «Han er en underlig person.»
  

Inger Hagerup. Min onkel triller piller.

[rediger] Oversettinger

[rediger] Synonym

menneske, karakter, skikkelse, individ, type, figur

[rediger] Etymologi

Muligens fra etruskisk phersu, maske
via latin persona, teatermaske, således rolle, karakter
via norrønt: persona.

[rediger] Sammensatte ord

enkeltpersonforetak, persondyrkelse, personlighet, personasje, hovedperson

[rediger] Engelsk

[rediger] Substantiv

person (flertall: persons)

1. person