person

Se også: Person

Norsk

Wikipedia

Substantiv

person m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. Et menneske slik det opptrer i en sosial sammenheng

   En person omkom i trafikkulykke i Hordaland.

   Jeg hater den personen jeg var.

   Tre personar vart pågripne av politiet i Kinsarvik på onsdag.

2. En enhet som juridisk sett svarer til et menneske, juridisk person.

   Firmaet er også eid av en tredje person.

3. (grammatikk) grammatisk kategori for pronomen.

   Du er det personlege pronomenet i andre person.

4. En litterær skikkelse.

   Hamlet er dramaets hovedperson.

Uttale

Lyd (Dialekt: Oslo)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein person	personen	personar	personane	(Nynorsk)
en person	personen	personer	personene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Sitat

• «Han er en underlig person.»
  

Inger Hagerup. Min onkel triller piller.

Oversettinger

Menneske i sosial sammenheng

engelsk: person en(en) finsk: henkilö fi(fi) fransk: personne fr(fr) f

svensk: person sv(sv) c swahili: mtu sw(sw) tysk: Person de(de) f

Synonym

menneske, karakter, skikkelse, individ, type, figur

Etymologi

Muligens fra etruskisk phersu, maske
via latin persona, teatermaske, således rolle, karakter
via norrønt: persona.

Sammensatte ord

enkeltpersonforetak, persondyrkelse, personlighet, personasje, hovedperson, biperson

Engelsk

Substantiv

person (flertall: persons)

1. person