sol

Norsk

Substantiv

sol m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. (astronomi) stjerne som er senter i et solsystem, særlig om den i vårt eget
2. (vær, bøyes ikke) når sola skinner fra skyfri himmel

   Det er sol i dag.

   • Jeg vil oppad, højt, paa den bratteste Tinde;
     jeg vil endnu engang se Solen rinde, 
     – Peer Gynt, akt 5, scene 10 (Peer Gynt), Henrik Ibsen

Etymologi

Fra latin sol («sol»)

Grammatikk

Bøying (regelrett substantiv hokjønn)
Eintal		Fleirtal
Ubunden	Bunden	Ubunden	Bunden
ei sol	sola	soler	solene	(Bokmål/Nynorsk)
	soli			(Nynorsk sideform)
en sol	solen	soler	solene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Beslektede ord

• sole seg

Avledede ord

• solkrem
• solstol
• solseng

Oversettelser

Stjerne som er senter i vårt eller et hvilket som helst solsystem

afrikaans: son af(af) engelsk: sun en(en) esperanto: suno eo(eo) fransk: soleil fr(fr) m italiensk: sole it(it) m katalansk: sol ca(ca) m latin: sol la(la) m

portugisisk: sol pt(pt) m rumensk: soare ro(ro) m russisk: солнце ru(ru) n spansk: sol es(es) m tysk: Sonne de(de) f

Om været

spansk: sol es(es) m

---

Interlingua

Substantiv

sol

1. sol

Adjektiv

sol

1. eneste
2. alene

---

Katalansk

Substantiv

sol m

1. sol

---

Kurdisk

Substantiv

sol

1. sko

---

Litauisk

Substantiv

sol m

1. sol

---

Portugisisk

Substantiv

sol m

1. sol

---

Spansk

Substantiv

sol m

1. sol

Avledede ord

• solar
• soleado

---

Svensk

Substantiv

sol c

1. sol