tid

Fra Wiktionary

Innhold 1 Norsk 1.1 Substantiv 1.1.1 Avledede ord 1.1.2 Bøyning 1.1.3 Etymologi

[rediger] Norsk

[rediger] Substantiv

tid

1. (utellelig) Den ustoppelige progresjonen inn i fremtiden med passeringen av nåværende hendinger inn i fortiden.

   Tiden stopper aldri.

2. (utellelig) En mengde tilgjengelighet i tid.

   Vi trenger mer tid for å bli ferdig med dette prosjektet.

   Beklager, nå er tiden ute.

   Du hadde mer enn nok tid til å ringe meg før du dro.

3. (tellelig) En måling av en mengde tid; en numerisk eller generell indikasjon på lengden til en progresjon.

   Det er viktig å registrere de forskjellige tidene etter hvert som de ankommer.

4. (tellelig) Måling under et regionssystem for dag eller stund.

   Jeg har klokka mi stilt etter østeuropeisk tid.

5. (tellelig) En opplevelse eller særskilt periode.

   Tiden i Afrika var helt spesiell.

6. (tellelig) En æra, et tidsrom eller en epoke.

   Det var tilbake i gresk-romersk tid.

[rediger] Avledede ord

• tide
• tidlig
• tidsmessig

[rediger] Bøyning

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en tid	tiden	tider	tidene	(bokmål)
ei tid	tida	tider	tidene	(bokmål/nynorsk)
[ ei tid	tidi	tider	tidene ]	(nynorsk sideform)
For genitiv av substantiv, se eieform.

[rediger] Etymologi

Fra norrønt tíð.